Solkontroll – barrierer mot solen
Solkontroll – barrierer mot solen
Intensiv forskning gjennom flere tiår har gjort det mulig å utstyre floatprosessen med avanserte metoder for å kontrollere solenergi og dermed gi økt komfort og bedre energieffektivitet. Bestanddeler kan enkelt tilsettes i smelteprosessen for å kontrollere hvilke bølgelengder og hvor stor andel av strålingen som skal slippes gjennom eller absorberes av det ferdige produktet.
Kobolt og nikkel, jern(II)- og jern(III)-oksider, cerium og titan brukes alle for å kontrollere transmisjonen av infrarød og ultrafiolett stråling i ulik grad og med ulike visuelle effekter.
Belegg på glasset er en annen metode for å endre solkontrollegenskapene. Tidlig på 1980-tallet utviklet Pilkington teknologi for å belegge glassplater off-line ved hjelp av en vakuumbeleggingsteknologi kalt sputtering.
Et målmateriale bombarderes med ioner fra et glødende plasma, og atomene som frigjøres fra overflaten avsettes som et belegg på glasset.
Solkontroll – barrierer mot solen
Flerlagsbelegg som benytter ulike materialer er nødvendige for å oppnå den høyeste optiske ytelsen. Datamodellering gjør det nå mulig å forutsi de optiske egenskapene til belegg som består av syv eller flere lag, slik at det kun er behov for minimale eksperimentelle forsøk før fullskala produksjon.
Høyeffektive solkontrollbelegg kan i dag produseres ved hjelp av ultratynne lag av metallisk sølv innkapslet mellom oksidlag. Dette kombinerer høy refleksjon av nær-infrarød varme med høy transmisjon av synlig lys.
På slutten av 1980-tallet utviklet Pilkingtons forskere en alternativ beleggingsteknologi basert på kjemisk dampavsetning (Chemical Vapour Deposition – CVD). Selv om denne teknologien ikke kunne oppnå de samme fremragende solkontrollegenskapene som sputterbelagte produkter, resulterte den i et mer slitesterkt og ripebestandig glass som var enklere å håndtere og installere.
Utfordringen forskerne nå står overfor, er å utvikle produkter som ytterligere utvider egenskapene som kan tilbys markedet.