Sir Alastair Pilkington
Sir Alastair Pilkington
Sir Alastair Pilkington – som ble slått til ridder i 1970 – oppfant «float»-metoden for glassproduksjon, en oppfinnelse som revolusjonerte glassindustrien på 1960-tallet. Han fikk ideen tidlig på 1950-tallet, men det tok syv år med hardt arbeid å bevise at han hadde rett. Utviklingen av prosessen var kostbar, spesielt for et selskap som på den tiden var familieeid. Selv om prosessen ble offentliggjort i 1959, var det ikke før i 1962–63 at den ble stabil, pålitelig og lønnsom.
Alastair Pilkington ble født i 1920 og ble utdannet ved Sherborne School og Trinity College i Cambridge. Like før utbruddet av andre verdenskrig ble han offiser i Royal Artillery, og senere kjempet han i Middelhavsområdet, hvor han ble tatt til fange etter Kretas fall. Da krigen var over, vendte han tilbake til Cambridge og tok en grad i maskinteknikk. I 1947 begynte han som teknisk medarbeider hos det som den gang het Pilkington Brothers (uten noen familietilknytning).
Da han startet arbeidet med prosessen, var målet å produsere høykvalitetsglass til butikkvinduer, biler, speil og andre bruksområder der forvrengningsfritt glass var nødvendig – men på en mer økonomisk måte. På den tiden kunne glass av denne kvaliteten bare produseres gjennom den kostbare og ressurskrevende plateprosessen, som Pilkington Brothers også hadde vært pionerer innen. Siden glasset kom i kontakt med valser, ble overflatene merket. De måtte derfor slises og poleres for å oppnå de parallelle flatene som gir optisk perfeksjon i det ferdige produktet.
Planglass – glass som ble produsert ved å trekke det vertikalt opp fra en ovn i form av et kontinuerlig bånd – var billigere enn polert plateglass fordi det verken ble slipt eller polert. Men produksjonsmetoden førte til optiske forvrengninger, noe som gjorde det uegnet til høykvalitetsapplikasjoner. Det var godt egnet til boliger og veksthus, men kunne ikke erstatte polert plateglass. Mange i glassindustrien drømte om å kombinere de beste egenskapene fra begge prosessene. De ønsket å produsere glass med de glatte overflatene til planglass og de flate, parallelle overflatene til polert plateglass. Floatglass viste seg å være løsningen.
I prosessen beveger et kontinuerlig glassbånd seg ut fra smelteovnen og flyter over overflaten på et bad av smeltet tinn. Glassbåndet holdes ved høy temperatur lenge nok til at ujevnheter smelter bort og overflatene blir flate og parallelle. Siden overflaten på det smeltede tinnet er flat, blir også glasset flatt. Deretter kjøles glassbåndet ned mens det fortsatt flyter på tinnbadet, til overflatene er harde nok til å løftes ut uten at valser etterlater merker på undersiden. Resultatet er glass med jevn tykkelse og blanke, ildpolerte overflater – uten behov for sliping og polering.
Alastair Pilkington møtte mange tilbakeslag gjennom de syv årene han arbeidet med utviklingen. Han forteller at folk stadig spurte ham: «Når kommer du til å lykkes?» Alt han kunne svare var: «Det får vi først vite når vi har lykkes.» Kostnadene ble langt høyere enn noen hadde forutsett, og det krevde betydelig mot fra styret å fortsette å støtte prosjektet. Da han til slutt lyktes, besluttet selskapet å lisensiere prosessen, hovedsakelig for å skaffe inntekter, men også for å sikre at andre produsenter ikke ville finne det lønnsomt å utvikle konkurrerende teknologi.
Den første utenlandske lisensen ble gitt til Pittsburgh Plate Glass Company i 1962. Kort tid etter fulgte produsenter i Europa, Japan, Tsjekkoslovakia, Sovjetunionen og flere selskaper i USA. I dag er rundt 260 floatglassanlegg i drift, under bygging eller planlegging verden over. Pilkington driver 25 av disse anleggene og har eierinteresser i ytterligere ni.
Sir Alastair Pilkington døde i 1995.